Religionsdidaktikk

Modeller for undervisning om trostradisjoner

Systemmodellen

Systemmodellen har lenge vært dominerende i norsk skole. Den preger også læreplanen for KRLE-faget, særlig på mellomtrinnet. Ut i fra denne tilnærmingen tar undervisningen for seg en trostradisjon (religion) om gangen. Man begynner med begynnelsen og vektlegger det historiske forløpet. Den blir presentert som et helhetlig ”system” som blant annet inneholder følgende komponenter:

  • Historisk bakgrunn, kronologi og splittelser
  • Lære: gudsbegrep, menneskesyn, veier til frelse
  • Etikk

Styrken ved denne modellen er at den vektlegger det historiske perspektivet. Det viktigste fremheves, og religionen fremstår som systematisk og oversiktlig, med klare grenser til andre religioner.

På den andre siden formidler systemmodellen en forståelse av religioner og livssyn som ikke alltid er i samsvar med virkeligheten:

  1. Det er viktig å være oppmerksom på hvordan ”helheter” som religion og religioner blir konstruert (jf. ”hinduisme”)
  2. Religion og kultur er bevegelige og komplekse størrelser som må forstås konkret, som levd liv, i stedet for å generaliseres til allmenne begreper (reifiseres)
  3. Religionsbegrepet er i seg selv problematisk. Hva er egentlig religion? Hvor går grensen mellom religion på den ene siden, og livssyn, ideologi og kultur på den andre?
  4. Variasjonene innad i religionene blir lite vektlagt, for eksempel skillet mellom liberal og konservativ.
  5. Synkretistiske tendenser synliggjøres ikke, for eksempel nyreligiøsitet

Kritikken går på at religion ut i fra systemmodellen fremstilles som en statisk enhet. Et sentralt begrep forskerne bruker er ”reifisering”, som betyr å fremstille noe som om det er en ting eller en gjenstand. Det er viktig å påpeke at religiøse mennesker tror noe annet enn det vitenskap og oppslagsverk forteller oss. Det kan for eksempel ikke settes likhetstegn mellom islam og muslimer.

Temamodellen

Temamodellen kommer til uttrykk i læreplanen for KRLE-faget, særlig gjennom det sammenlignende perspektivet på ungdomstrinnet. Temamodellen vektlegger studiet av de enkelte religiøse fenomener, og undervisningen blir konsentrert om et samlet tema som er aktuelt for flere religioner og livssyn. Dermed lærer elevene komparasjon – å sammenligne, å se likheter og forskjeller. Et tema blir presentert med eksempler fra de ulike tradisjonene, f.eks:

  • Hellige skrifter
  • Høytider
  • Vann (skapelsesmyter, dåp, hellig vann)

Styrken ved temamodellen er at sammenligning utdyper forståelsen av egen og andres tradisjoner, likheter og ulikheter. Et underforstått premiss er at det finnes dypereliggende symbolske strukturer som er felles for religionene.

Temamodellen har blitt kritisert fordi denne tilnærmingen kan føre til at fenomenene løsrives fra den religionsspesifikke og historiske konteksten, og at det blir vanskelig å skille mellom tradisjonene. Noen vil si at man konstruerer en ny religiøsitet som overskrider religionene.

  1. Den fenomenologiske tilnærmingen kommer ikke lenger enn til de ytre trekkene ved religiøs praksis
  2. Fenomenene løsrives fra den historiske og samfunnsaktuelle konteksten
  3. Ulike religiøse retninger (indre pluralisme) blir overflatisk behandlet
  4. Bruken av materiale fra ulike religioner ved siden av hverandre kan føre til forvirring
  5. Det stor avstand mellom fagstoffet og barnas erfaringsverden
  6. Den manglende interessen for sannhetsspørsmålet kan føre til relativisme

Ninian Smart mente at selv om religion kan være lett å identifisere, er den vanskelig å definere. I stedet for en definisjon laget Smart en religionsmodell som går ut på at religion har en rekke dimensjoner. Han skilte mellom 7 dimensjoner:

  • den rituelle og praktiske
  • den emosjonelle, spirituelle, og opplevelsesmessige
  • den narrative eller mytiske
  • den dogmatiske og filosofiske
  • den etiske og juridiske
  • den institusjonelle og sosiale
  • den materielle og estetiske

Det er ikke mulig å trekke noe skarpt skille mellom dimensjonene, de skal heller ses som forskjellige sider av samme sak. Smarts modell gir rom for at ulike dimensjoner kan ha ulik vekt blant religionene, eller blant retningene innen én og samme religion.

Deltagermodellen (“A Gift to the Child”)

Denne modellen er utviklet ved University of Birmingham av John Hull. Deltagermodellen er særlig rettet mot de yngste elevene. I følge Hull er ikke undervisning etter systemmodellen egnet for de yngste. Det blir for abstrakt, mener Hull. Dette er bakgrunnen for utviklingen av deltagermodellen.

Religion er en gave som har noe å tilby til beste for barns utvikling, uansett hvilken bakgrunn barnet har. Derfor kalles denne modellen “A gift to the Child”. Her fokuserer man på et element innen en trostradisjon. I undervisningen starter man med en lekende utforsking av elementet,og etter hvert sal dette lede over i en mer reflekterende undervisning.

Undervisningen deles inn i fire faser:

  • Involveringsfasen (ta på, komme med spontane reaksjoner)
  • Utforskningsfasen (hører fortellingen om den aktuelle gjenstanden/elementet)
  • Kontekstualiseringsfasen (elementet plasseres i sin religiøse sammenheng)
  • Refleksjonsfasen. Aktuelle spørsmål her kan være:

–       Hva er forskjellen på en helt vanlig gjenstand og en hellig gjenstand?

–       Har denne gjenstanden noe med mitt liv å gjøre?

–       Kjenner jeg til noe lignende i min tradisjon?


 Noen andre viktige momenter:

  • Det er nødvendig å gjøre bruk av ulike metoder for å få et fullstendig bilde av religioner og av religiøs praksis, en ”både – og didaktikk”.
  • Religionsundervisningen skal oppleves meningsfull både for troende og ikke-troende, og skal være forskjellig fra trossamfunnenes religionsopplæring.
Advertisements

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.