Hvorfor feirer vi Sankta Lucia?
Luciadagen er den hellige Lucias minnedag, 13. desember. Lucia led ifølge legenden martyrdøden under kristendomsforfølgelsene i Romerriket tidlig på 300-tallet. 1700 år senere feires hun fremdeles som helgen i katolske land. I Norden er feiringen blandet sammen med den gamle norrøne Lussi-tradisjonen.
I Norge i dag feires Luciadagen med en lysprosesjon i barnehager og skoler. Prosesjonen ledes av et av barna som er kledd ut som Lucia i hvit kjole og med lyskrans på hodet. De andre barna kler seg ut som stjernegutter og terner, i hvite kjortler med hodekranser og synger Luciasangen, «Santa Lucia».
Mer:
Lucia minnes den 13. desember både i vest- og østkirken. Hennes fest feires som en lysfest i årets mørkeste måned, særlig i Italia og Sverige, men også i resten av Skandinavia og andre steder i Europa, for eksempel Ungarn, Serbia og Kroatia. I Sverige stammer skikken senest fra året 1780. Før den gregorianske kalenderreformen var Lucia-natten den lengste i året. Sangen Santa Lucia er fortsatt populær på Sicilia og i Skandinavia. Hennes minnedag er også avmerket på den norske primstaven.
I Norge har Lucienatt eller Lussinatt, natten til 13. desember, vært forbundet med mye overtro og onde makter. Den ble også kalt Lussi langnatt fordi man etter den gamle julianske kalenderen mente det var årets lengste natt, altså vintersolverv. Ifølge gammel folketro var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten.
Her kan du lese fortellingen om Sankta Lucia
Les fakta om Luciadagen på Wikipedia. Her kan du lese fakta om Lucia.
Hvem var Lucia?
I år 300 bodde jomfru Lucia i byen Syracus på Sicilia. Det var et hardt liv, med en far som var død og en mor som var alvorlig syk. For å sikre Lucia et liv i rikdom forsøkte derfor moren å få henne giftet bort. Det ville ikke den unge jenta. Hun løp til den hellige Sankta Agathas grav og ba på sine knær om veiledning. Det førte mirakuløst nok til at moren frisk, og avlyste Lucias kommende bryllup. I stedet ga Lucia hele medgiften sin til de fattige i byen.
Lucias forlovede ble selvsagt ikke særlig glad for disse nyhetene. Som hevn sladret han til keiseren om Lucias kristne tro. På denne tiden ble de kristne forfulgt, og Lucia ble derfor dømt til å brennes på bålet. Legenden sier hun døde fast i sin tro, med en brennende lampe i hånden.
Lucia ble etter sin død erklært som helgen. I kunst og folketradisjon fremstilles hun med en krone av levende lys, og minnefesten hennes som ble vanlig å feire mot slutten av middelalderen, står i lysets tegn. Navnet Lucia stammer fra det latinske ordet lux, som betyr «lys». Santa Lucias martyrdød ble i den katolske kirkens kalender markert på hennes dødsdag 13. desember.
Legenden om Santa Lucia
Den forteller at Lucia ble født i Siracusa som datter av rike foreldre fra de høyere samfunnslag. Faren var av romersk bakgrunn, men han døde da Lucia var ung, slik at det var moren som tok seg av hennes oppdragelse. Moren skal ha hett Eutychia, noe som tyder på en gresk avstamning. Som så mange andre av de tidlige martyrer som Kirken ærer, hadde Lucia allerede som barn avlagt evig kyskhetsløfte og aktet å gi alt sitt jordiske gods til omsorgen for de fattige, men hun fortalte ingen om denne beslutningen, ikke engang moren. Da hun vokste opp til en vakker ung pike, lovet moren henne bort til en adelig hedensk yngling. Lucia lyktes i å utsette forlovelsesfeiringen, mens hun ba innstendig til Gud om at han måtte redde henne fra dette ekteskapet.
Moren ble svært syk etter i flere år å ha lidd av blødninger som ingen lege kunne kurere. Da overtalte Lucia henne til å foreta en valfart til det populære pilegrimsmålet Catánia, mindre enn åtte mil fra Siracusa. Der var graven til den hellige jomfru og martyr Agathe, som var blitt drept 52 år tidligere i forfølgelsene under keiser Decius (249-51).
Mor og datter reiste til Catánia. I bønn viste Agathe seg for Lucia og sa: «Min søster, hvorfor ber du til meg om noe du like godt selv kan gi din mor? Din tro har helbredet henne!»
Som takk for dette miraklet ga moren Lucia lov til å leve ugift og å gi medgiften til de fattige. Men den kommende brudgommen, krenket og med såret stolthet, anga henne som kristen til keiser Diokletians stattholder på Sicilia, Paschasius. Dette skjedde i året 303, som var det blodigste året under keiserens kristenforfølgelse. Lucia ble fengslet og torturert, men hun var standhaftig og klaget ikke. Da ble hun dømt «ad lupanare», til å sendes til bordellet som straff. Der skulle hennes kyskhet gå tapt, og Den Hellige Ånd, som hun hadde fortalt dommeren at opplyste henne, vike fra henne.
Hun skulle fraktes på en oksekjerre til spott og spe gjennom byen, men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke jomfruen. Den rasende stattholderen fikk da samlet ved rundt hennes føtter og prøvde å brenne henne, men igjen ble hun berget av Gud. Deretter helte han kokende olje over henne, men hun fortsatte å være uskadd. Da ble stattholderen svært redd, og hun ble dømt til døden ved sverdet, og bødlene kjørte et sverd i halsen på henne. Men Lucia levde så lenge at en prest rakk å komme og gi henne sakramentet. Da først døde hun. Men før hun døde, forutsa hun den straff som skulle møte Paschasius, at kristenforfølgelsen snart ville ta slutt, at keiser Diokletian ikke ville regjere lenger og at han medregent i vest, Maximian Herkules (286-305), ville dø.
Lussekatter
De gule lussekattene har lite å gjøre med helgenen Lucia. Vi har arvet skikken fra Sverige, der de har en lagt sterkere Luciatradisjon enn vi har her i Norge. Men egentlig stammer de S-formede lussekattene fra Tyskland der skikken oppsto på 1600-tallet. Da trodde man at djevelen, i form av en katt, ga barna juling, mens Jesus, i skikkelse av et barn, delte ut boller til alle de snille barna. Den gule fargen av safran skulle skremme bort den lyssky djevelen.
Fra gammelt av fikk gjerne buskapen noe ekstra godt, en «lussebit» for å verne seg mot onde makter den farlige lussenatten. Etter hvert ble det skikk at også menneskene fikk en ekstra god frokost Lucia-dagen. På begynnelsen av 1800-tallet ble det vanlig på storgårder i Vest-Sverige at en ung kvinne, utkledd som engel med en krans av levende lys i håret, serverte lusse-frokost for herskapet før soloppgang på Lucia-dagen. Dette er sannsynligvis opphavet til skikken med servering av lussekatter.
Mer:
Lussekatter er det tradisjonelle bakverket som hører til Lucia-feiringen. Skikken kommer opprinnelig fra Sverige, men tradisjonen er også tatt opp og gjort til en fast matskikk i førjulstiden i Norge.
Fra gammelt av fikk gjerne buskapen noe ekstra godt, en «lussebit» for å verne seg mot onde makter den farlige lussenatten. Etter hvert ble det skikk at også menneskene fikk en ekstra god frokost Lucia-dagen. På begynnelsen av 1800-tallet ble det vanlig på storgårder i Vest-Sverige at en ung kvinne, utkledd som engel med en krans av levende lys i håret, serverte lusse-frokost for herskapet før soloppgang på Lucia-dagen. Dette er sannsynligvis opphavet til skikken med servering av lussekatter.
Lussekattene bakes med safran som symboliserer sola og lyset, og spiralformene som er et gjennomgående tema i de ulike figurene i bakverket, er eldgamle symboler på sol og liv.
Luciatog
Tradisjonen med Luciatog har vi nordmenn stjålet fra Sverige, der den gamle skikken ble tatt opp igjen i 1927 etter initiativ fra Stockholmstidningen.
Skikken med opptog og jenter med lyskrans stammer fra Tyskland. Lysekronen skulle minne om helgenkronen til den hellige Lucia. Først på 1900-tallet fikk Lucia-toget den formen vi kjenner.
Mer:
Opphavet og forbildet til dagens Luciafeiring kan komme fra flere steder. I tillegg til martyren og helgenen Lucia og den nordiske vetten Lussi, mener noen forskere at hun er inspirert av den tyske Christkindchen (Christkindelein) – en hvitkledd jente med papirkrone og brennende vokslys på hodet. I noen deler av Tyskland gikk hun rundt og delte ut julegaver til barna, enten alene eller i følge med St. Nikolaus. (Store norske leksikon)
Forbildet kan også være en hvitkledd engel og lysinnsamler som deltok i de gamle kirkelige stjernespillene og stjernegutteopptogene imiddelalderen.
Luciasangen
Du trodde kanskje også at Luciasangen handlet om helgenen Lucia? Ikke egentlig. Sangen vi kjenner som Lucia-sangen er en napolitansk vise om bydelen Santa Lucia i Napoli i Italia.
Den norske varianten er basert på en svensk tekstversjon av melodien «Natten går tunga fjät», skrevet av Arvid Rosén og publisert i 1928.
Luciasangen – tekst
Svart senker natten seg
I stall og stue
Solen har gått sin vei,
Skyggene truer
Inn i vårt mørke hus
Stiger med tente lys,
Santa Lucia, Santa Lucia
Natten er mørk og stum
Med ett det suser
I alle tyste rom
Som vingene bruser
Se, på vår terskel står
Hvitkledd med lys i hår
Santa Lucia, Santa Lucia
Mørke skal flykte snart
Fra jordens daler
Slik hun et underfullt
Ord til oss taler
Dagen skal atter ny
Stige av røde sky
Santa Lucia, Santa Lucia
Jul i Svingen – Santa Lucia
Når mørket er som mørkest,
Og ingen klokke slår.
Da virker det som natten
Har vart i hundre år
Når alt er stille ute
Og solen har gått ned
Da kommer vi langs veien
I lyset vi har med
Ref:
Santa Lucia…
Santa Lucia…
Når natten er sort
Så tenner vi lys
og drar mørket bort
Når alle stjerner lyser
Og himmelen er sort
Og ingen kan bli vant til
At dagen går så fort
Da kommer vi og synger
Med glad og vennlig røst
Et lys er tent i natten
Og gir deg håp og trøst.
Kilder:
- Den katolske kirke: Den hellige Lucia av Siracusa
- Online.no: Dette visste du ikke om Lucia-dagen
http://www.online.no/trender/historien-om-santa-lucia.jsp - Skoletorget: Historien om Sankta Lucia
- Store Norske Leksikon: Luciadagen
