«Anne Marte, du er på fremsiden!»

En smilende kollega viftet ivrig med den nye mobiltelefonen sin. Fra der jeg satt nede på gulvet, like ved den glovarme lamineringsmaskina, kunne jeg såvidt skimte bildet av meg selv på skjermen. Med det samme skjønte jeg hva hun mente. Reportasjen, som jeg nærmest hadde glemt av, var blitt hovedsak i årets første utgave av «Utdanningsnytt». Og nå var den publisert.

«Skitt pommfritt!», glapp det ut av meg.

Jeg kjente rødmen bre seg i de vinterbleke kinnene mine, deretter følelsen av å bli ør og varm i hele kroppen; sikkert minst like varm som den hardtarbeidende, velbrukte lamineringsmaskina ved siden av meg.

Jeg som alltid har vært så glad i å ta bilder av andre – og som aldri helt selv har klart å vende meg til å være den som blir tatt bilde av. Overmannet av nervøsitet turte jeg hverken å se på bildet eller å lese reportasjen. Den fikk jeg lese seinere. Først måtte jeg konse om å trekke pusten dypt og rolig, i takt med den velkjente godlyden fra lamineringsmaskina.

Et ønske om å dele

I nesten 7 år har jeg laget læringsmateriell, samlet tips og ideer til undervisningen, og publisert det på nett. «Undervisningsmetoder» ble til allerede våren 2013, fordi jeg følte på savnet av en delingskultur blant lærere. Jeg jobbet blant annet sammen med en helt fantastisk, erfaringsrik og dyktig lærer, som hadde et langt lærerliv bak seg. Hun hadde rad på rad med permer bugnende fulle av undervisningsmateriell, som hun hadde samlet opp i løpet av 40 år i skolen. Selv var jeg nyutdannet, og tenkte mang en gang: «Tenk om jeg bare hadde hatt slike permer! For en lykke!».

I motsetning til henne har jeg alltid vært et surrehode. De utallige arkene hennes var sirlig sortert – mine ark, derimot, ble fort liggende henslengt rundt på kontorpulten. Riktignok hadde jeg permer i hyllene, men jeg fikk liksom aldri tid til å lage system og orden på det. En ting var alle oppgaveark, noe annet var å samle nettadresser, videosnutter, aktiviteter, leker, spill – kort sagt alt jeg trengte til undervisningen. Det var da jeg begynte å leke med tanken på å starte en blogg. Jeg tenkte at hvis jeg kunne lage et digitalt permsystem ville jeg slå to fluer i en smekk: kontorpulten min kunne bli betydelig mer ryddig, og «permene» mine kunne jeg dele, og åpne for alle og enhver.

Den – store – utfordringen var bare at jeg ikke hadde den fjerneste anelse eller ide om hvordan man laget nettsider. Ikke kjente jeg noen andre som drev med det heller. Det første året brukte jeg derfor mye tid på å lese meg opp, prøve og feile. Jeg fantes ikke teknisk anlagt, og for hver ting jeg gjorde riktig og følte jeg fikk til, hadde jeg først gjort 100 feil. Slik kjentes det iallefall. Det var heller ingen enkel oppgave å finne ut hvordan jeg skulle sette opp siden, fordi innholdet skulle være så omfattende. Nå i ettertid er det noen som har valgt å bruke nærmest det samme oppsettet som meg, både med tanke på form og innhold, og det velger jeg å ta som et kompliment. Men på den tiden hadde jeg ingen å etterligne. Jeg famlet meg frem i en digital verden nærmest i blinde, og syntes det var stort da nettstedet etter hvert fikk 20 visninger i måneden.

Etter at blogginnlegget «Særskriving og sammenskriving» ble publisert 5.mars 2016, begynte det å «ta av». Plutselig så jeg at bloggen ble lest ikke bare i Skandinavia, men i flere land i Europa, og USA. Skap med sammensatte ord på dørene dukket opp i klasserom landet rundt. Etter hvert ble 20 visninger i måneden til 80 000 visninger i måneden. Selv om det bare var et tall, begynte det å gå opp for meg at det var en hel del som leste det jeg skrev.

Samtidig begynte jeg å oppdage en annen side ved meg selv. Jeg var tydeligvis hakket mer kreativ enn jeg var klar over. I jakten på engasjerende og morsomme måter å lære bort på, fikk jeg stadig nye ideer selv. Jeg opplevde at jeg kunne irritere meg over et gammelt skap i klasserommet, for så å finne ut at de knirkende skapdørene faktisk var perfekt til å lære om sammensatte ord. Jeg kunne se på et oppgaveark om planetene og tilfeldigvis kaste et blikk på et A3-ark, for deretter å tenke at dersom man bretta arket kunne den kjedelige planetoppgaven heller erstattes av en flott planetbok. Siden har ideene bare fortsatt å strømme på.

Da jeg ble syk høsten 2017 klarte jeg ikke holde tritt med konkurrentene. På dette tidspunktet hadde kjøp-og salgskulturen slått rot; undervisningsmateriell var ikke lenger noe man bare delte – det var på vei til å bli en stor buissness, med flere private aktører på markedet. På denne tiden måtte jeg ta en «pause» fra bloggingen i nærmere 1,5 år. Det vil si; jeg blogget, men i mye mindre grad enn før. De gangene kroppen tillot det; når jeg klarte å sette meg ned foran datamaskinen og lage undervisningsmateriell, var det som om smertene ble borte – eller iallefall til å holde ut. Jeg har alltid trivdes godt ved skrivebordet, og når jeg skriver og lar kreativiteten få utfolde seg, er jeg i en boble der tid og rom opphører. Rein lykke!

Nå var det ikke lenger uvanlig at lærere som produserte mye undervisningsmateriell startet opp for seg selv. Rimespill til 79 kroner, halloweenpakke til 189 kroner, samlepakke 299 kr… Det var ingen måte på hva du kunne kjøpe. Både på instagram og Facebook var det stadig mer reklame som var rettet mot lærere. Dette var reklame som lærerne ble eksponert for i sosiale medier også etter endt arbeidsdag. Klasserommet var ikke lenger bare et klasserom, det var blitt et «utstillingsvindu» som skulle ta seg godt ut på instagram og ulike delegrupper på Facebook. Da jeg begynte å gjenoppta bloggingen igjen, tenkte jeg derfor å slenge meg på bølgen og starte nettbutikk.

Jeg begynte å regne på hvor mye jeg kunne tjene på å selge alt det læringsmateriellet jeg hadde, for ikke å snakke om alt det materiellet som jeg enda ikke hadde publisert. Det ble svimlende store summer. Herlighet, jeg kunne bli rik! Men så var det en stemme i meg som sa at dette ikke er riktig.

Tenk om legen på legekontoret skulle kjøpe lytteapparater.
Tenk om brannmenn skulle kjøpe brannbiler?
Tenk om servitøren på pizzarestauranten skulle kjøpe inn pizzaer?
Tenk om bibliotekaren på biblioteket skulle kjøpe inn bøker?

Og jo mer jeg tenkte over det, jo tydeligere ble det for meg at dette var en utvikling som jeg ikke kunne være en del av. Det er kun skoleeieren sitt ansvar å kjøpe inn læringsmateriell, og ingen andre. Disse utgiftene finansieres over skatteseddelen.

Ingen lærere skal punge ut for undervisningsmateriell, og da er det heller ikke riktig å lage undervisningsmateriell som så tydelig markedsføres mot lærerne, og med lærere som målgruppe – ikke bare skoleeiere.

Jeg som hadde brukt tusenvis av timer på fritiden (ja jeg vet, det er helt vannvittig!) i løpet av flere år på å lage læringsmateriell og samle ressurser, bestemte meg for at dette kunne jeg ikke være en del av. Av og til må man bare gjøre det som føles riktig, selv om det innebærer at man går mot strømmen. Det kjentes dessuten godt å være raus, og spesielt mot en yrkesgruppe i samfunnet vårt som jeg setter så høyt. Til tross for kjøp-og salgskulturen, landet jeg på å fortsette å dele gratis.

En drøm

Jeg er som en av de «half`n half»-pizzaene som man kan bestille på «Postkontoret» her på Tøyen: Jeg er utdannet journalist og lærer, og begge deler er en viktig del av min identitet.

Journalisten i meg er den nysgjerrige, den kreative og den skapende. Den som til stadighet fascineres av hvordan bokstaver settes sammen og blir til ord; hvordan setninger settes sammen og blir til tekst; hvordan et bilde kan si mer enn tusen ord, og ikke minst: hvordan bilder og tekst virker sammen. Journalisten i meg gledes når ordene fosser lekent ut gjennom fingrene på tastaturet, men kan også irritere seg grenseløst når ordene er ytterst på tungespissen, og nekter å komme frem fra skjulestedet sitt.

Læreren i meg er den omsorgsfulle, den arbeidssomme og den strukturerte. Den som elsker jobben sin og virkelig ønsker å gjøre en forskjell. Læreren i meg ser etter stadig nye måter som kan gjøre undervisningen engasjerende og morsom, og kjenner en sprelsk glede når elever gjør fremgang, når elever viser engasjement, og når ivrige barnehender rekkes i været for å fortelle og svare på spørsmål. Når små barneøyne stråler av glede over at denne gangen gikk det (!), når elever blir venner igjen etter en krangel, tar hverandre i hånda og sier «Unnskyld, jeg mente det ikke – jeg er glad i deg».

Jeg drømmer om å kunne jobbe med begge deler. Tenk om jeg kunne jobbe som lærer fire dager i uka, for så å blogge og lage undervisningsmateriell den femte dagen? Det er elevene som gir meg inspirasjonen og alle de gode ideene. Med 100% kontaktlærerstilling har jeg dessverre ikke tid til å publisere alt som skulle vært lagt ut, oppdatere alle sider til enhver tid, eller skrive ned alle gode ideer. Men hva med å lage en nettbutikk med kun skolelisenser? Kanskje det kunne være en mulighet? Og da dukker dette spørsmålet opp: Hvordan skal man kunne gjøre det uten en solid startkapital? Og en helt annen tanke: Tenk om èn fagperson kunne hatt ansvaret for hvert sitt fag? Det hadde vært innmari gøy. Mulighetene er mange!

Enn så lenge skal jeg fortsette å gjøre det jeg liker, på en måte som føles riktig. Jeg er stolt over å kunne representere en solid motvekt til kjøp- og salgskulturen. Heldigvis er ikke penger alt – selv ikke for ei sunnmørsjente som meg.

Les reportasjen i sin helhet i siste utgave av bladet «Utdanning», eller en litt kortere versjon i «Utdanningsnytt»: https://www.utdanningsnytt.no

Undervisningsmetoder.com – for raus og fri delingskultur i skolen
–> Har du tips eller opplegg fra skolehverdagen som du kan være med å dele? Da vil jeg gjerne høre fra deg! Send meg en mail: annem1984@gmail.com
–> Vil du ha gratis undervisningsopplegg på epost? Følg Undervisningsmetoder ved å trykke på “subscribe” til høyre øverst på siden.
–> Følg gjerne «Undervisningsmetoder» på instagram: