Riktig godt nyttår! Dette skulle egentlig være et blogginnlegg for å feire 7 millioner visninger – og langt over 1 million visninger bare siden skolestart i august! Det er helt utrolig. Men jeg er i en helt absurd situasjon, og trenger hjelp. Før jeg kommer inn på deling av undervisningsopplegg, må jeg fortelle en helt surrealistisk historie. Jeg må klype meg i arma nå når jeg skriver, for fremdeles kan jeg nesten ikke tro at det er sant.
Våren 2013 startet jeg Undervisningsmetoder, dette nettstedet. Jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at jeg gjorde det! I alle årene etter har jeg brukt tusenvis på tusenvis av timer på å skrive om undervisning, lage læringsmateriell og dele tips og inspirasjon. Jeg ønsket å gå i bresjen for å skape en god delingskultur blant lærere, og valgte derfor å gjøre alt tilgjengelig for alle.
Det gikk ikke mange år før jeg opplevde en hendelse som jeg ikke har klart å fortelle om, før nå. Jeg jobbet på en barneskole i Oslo der det var mye vold- og atferdsproblematikk. Skolen hadde ikke på langt nær tilstrekkelig med ressurser for å møte elevenes behov. I klassen min var det spesielt en elev som viste voldelig og utagerende atferd. En dag ble først to elever slått ned, og deretter dukket den samme eleven opp i klasserommet med en pistol og truet meg og elevene i klassen. Det viste seg i ettertid at det var en lekepistol, men for meg skulle denne hendelsen få alvorlige konsekvenser.
Jeg klarte ikke jobbe på skolen mer, så derfor sa jeg opp stillingen min. Jeg fikk ny jobb som kontaktlærer på en annen barneskole i Oslo, men allerede fra første dag ble jeg syk. Det var som om kroppen skjønte at jeg skulle tilbake til skolen igjen, og det var ikke trygt. Derfor satte den på full alarm. Nakken, skuldrene og hodebunnen begynte å brenne. Det var som om den ble tent på av en lighter. Det svidde så intenst at det føltes som om jeg holdt på å besvime flere ganger hver dag. Dette skulle vise seg å være begynnelsen på to år med PTSD, posttraumatisk stresslidelse, som jeg fikk etter hendelsen med pistol i klasserommet. Jeg måtte gjennom flere runder med psykolog for å klare å være lærer igjen.
Etter et langt og krevende år begynte symptomene å bli bedre. Da jeg skulle prøve å få erstatning for alle utgiftene jeg hadde hatt, viste det seg at hendelsen med pistol i klasserommet ikke var rapportert. Skolen der hendelsen skjedde hadde ikke meldt inn pistolhendelsen noe sted, og det eneste som fantes av dokumentasjon var et internt notat. Dermed fikk jeg ingen erstatning, og måtte stå for alle utgiftene selv.
Og UTROLIG NOK – DET BURDE NESTEN IKKE VÆRE MULIG! Bare to år seinere, høsten 2021, ble jeg skadet på jobb – igjen. På skolen jeg jobber nå må vi stille opp inntil en fotballbinge når vi skal inn om morgenen og inn etter friminutt. Den er ikke sikret, og der vi hadde oppstillingsplass er det bare et gjerde på 1 meter i høyden. En morgen da jeg skulle stille opp med elevene mine, kom plutselig en fotball susende fra ballbingen. Med hodet vendt i motsatt retning hadde jeg ikke mulighet til å beskytte meg, og det 1 meter høye gjerdet vi stod inntil hjalp fint lite. Fotballen traff meg knallhardt midt på hodet, slik at jeg segnet om, ble hentet med ambulanse og deretter innlagt på sykehus. Legene fant ingen blødninger inni hodet, og dermed var det klart at det dreide seg om en kraftig hjernerystelse.
Det var så mange symptomer på en gang! Hodepine med migrene i kastene, krystallsyken, kvalme, låsning i nakken, problemer med samsynet, lyd-og lyssensitivitet, sterk utmattelse, svimmelhet, søvnforstyrrelser, smerter i muskler og ledd, konsentrasjonsvansker, PTSD-symptomer og retraumatisering, endret personlighet – og ikke minst: store kognitive vansker. Plutselig visste jeg ikke engang hvordan man laget frokost, og ord som jeg før kunne, måtte jeg lære på nytt. Året som fulgte var mildt sagt tøft. Det gikk opp for meg at som lærere får vi informasjon om hva vi skal gjøre i så mange ulike scenarioer som kan oppstå, men informasjon om hva vi skal gjøre dersom vi selv blir alvorlig skadet på jobb, hadde vi aldri fått. Alt dette måtte jeg sette meg inn i da jeg var syk med alvorlig hodeskade, hadde sterk kognitiv svikt, og heller ikke kunne lese.
En dag mottok jeg et brev fra NAV med tittelen: «Vurdering av stans i sykepengene». Dette hadde ikke NAV-veilederen min nevnt med et ord. Jeg prøvde alt jeg kunne å lese innholdet, men klarte det ikke. Det var en altfor stor anstrengelse for hjernen, og dermed fikk jeg tilbakefall med fullt symptomtrykk, og ble mye sykere enn jeg var. Min nærmeste leder på jobb fikk ikke vite innholdet på grunn av personvern, og fastlegen min visste heller ikke hva de ville.
Plutselig fikk jeg nytt brev fra NAV, denne gangen et vedtak om stans i sykepengene. Jeg var lærer og sykemeldt med alvorlig hodeskade, og plutselig også uten lønn – for sykepengene mine hadde NAV kutta. Det viste seg at ingen kunne hjelpe, verken skolen, sykehuset, fastlegen eller NAV selv – men på en eller annen måte måtte jeg, som var syk med alvorlig hodeskade, ordne opp i situasjonen. Jeg har ikke ord for å beskrive hvordan det føles å bli fratatt lønna når man er så syk, attpåtil med yrkesskade. Så forferdelig vondt! Slik fikk jeg angst i tillegg til alle hjernerystelsesymptomene, jeg følte at alt var utenfor min kontroll. NAV nektet å rette opp feilen, men jeg kunne klage. Behandlingstiden på klagen var 6 måneder! Jeg som allerede hadde vært 2 måneder uten lønn, så skulle jeg være uten lønn i 6 måneder til!
Etter noen uker fant veilederen min i NAV ut at nå skulle jeg prøve meg tilbake i jobb. Jeg kommer aldri i hele mitt liv til å glemme det møtet, det var helt forferdelig. Som den eneste læreren på skolen uten lønn og med alvorlig hodeskade, skulle jeg komme tilbake i jobb. Jeg glemmer aldri da jeg spurte NAV-veilederen min hvordan det skulle gå, for jeg hadde ikke penger til mat. Skulle jeg spørre elevene om å få en bit av brødskiva? Skulle jeg spørre kollegaene mine om å få en smak på lunsjen deres? Eller skulle NAV komme med matforsyninger til meg? NAV-veilederen min ble tydelig irritert, og svarte at det ikke var sykepenger vi diskuterte, det var hvordan jeg skulle komme tilbake i jobb.
For å få lønnen tilbake måtte jeg skaffe advokat, men uten at det førte frem. Det var de fantastiske legene på «klinikk for rehabilitering etter hodeskade» på Ullevål sykehus som til slutt klarte å hamle opp med NAV på mine vegne, slik at jeg fikk lønn igjen. Selv var jeg knekt sønder og sammen av hele den totalbelastningen alle hjernerystelsesymptomene og kampen mot NAV medførte. Det ble for mye for en stakkars kropp.
Like før jul, i starten av desember, var det tid for nytt NAV-møte igjen. Jeg hadde vært sykemeldt med hjernerystelsen i et år, og dermed hadde jeg ikke lenger rett på sykepenger. Jeg måtte over på AAP, arbeidsavklaringspenger. Det var en gedigen nedtur, for det betydde at på grunn av yrkesskaden ville jeg bare få utbetalt 66% av lønnen min -lønnsnedgangen ville være på 34%! Jeg hadde allerede måttet punge ut med nærmere 30 000 kroner av egen lomme på grunn av hjernerystelsen. Fra skolen der jeg er ansatt, de som har ansvaret for sikkerheten vår på jobb, var det ingen økonomisk hjelp å få. Bare skarve 3 000 kr fikk jeg dekt av Helfo. Hvordan i alle dager skulle jeg klare å betale regningene mine?
Men det skulle bli verre. For på det samme møtet informerte NAV-veilederen om at på AAP kunne jeg ikke ha noen ekstrainntekter. Dersom jeg skulle fortsette med Undervisningsmetoder, måtte jeg føre opp alle timer jeg drev med bloggrelatert arbeid, for så å bli trukket i AAP-utbetalingen for jobben som lærer på barneskolen.
Jeg ble helt satt ut – dette var jeg overhodet ikke forberedt på. Jeg forklarte at jeg har 50 000 kroner i årlige utgifter for å drive bloggen, og frivillig VIPPS-støtte og noen få annonser er helt nødvendig for å dekke disse utgiftene. Selv har jeg ingen inntekter. NAV-veilederen sa at så lenge jeg hadde inntekter på bloggen, ble det ifølge NAV sitt reglement definert som min personlige inntekt. Om jeg har en faktisk personlig inntekt eller ikke, har ingenting å si. NAV sine regler tar ingen hensyn.
Der og da kjente jeg verden rase sammen. Jeg som hadde vært igjennom så mye på grunn av jobben min som lærer! Og til tross for all motgangen jeg hadde opplevd, hadde jeg på en eller annen måte klart å lage et nettsted med over TRE TUSEN filer, helt uten et forlag i ryggen, uten å ta betalt og med utallige timer med arbeid bak! Betalingen jeg fikk var gleden ved å gi, og samtidig drive med det jeg elsket. Jeg hadde ikke forventet noe tilbake – men så skjer dette. Det føltes som en straff! Og så fullstendig meningsIøst!
I så lang tid hadde jeg kjempet så innmari hardt for å bli bedre, og nå kjente jeg at kroppen var fullstendig tappet for energi. For første gang i mitt 38-årige liv orket jeg ikke reise hjem til Ålesund og feire jul med familien min.
(Saken fortsetter under bildet)
NAV, «vårt felles sikkerhetsnett». Det kunne nærmest ikke vært mer ironisk. Et sikkerhetsnett som tar fra deg lønna di når du er alvorlig syk, og deretter tar fra deg interessene dine og alt du liker å drive med på fritiden, i helger og i ferier, når du endelig skal kjempe for å ta livet og hverdagen tilbake. Hvor er sikkerheten vår i alt dette, NAV?
En mulig løsning er å legge ned hele Undervisningsmetoder. Men å legge ned Undervisningsmetoder, ville vært å legge ned meg selv. Undervisningsmetoder har blitt en stor del av identiteten min; det er verdiene jeg står for, undervisning som jeg brenner for, og ikke minst interessene mine – det å være kreativ, skape, forme, skrive og fotografere. Jeg har for eksempel ikke TV, fordi det er dette jeg liker å drive med. Det er dette jeg elsker, dette som gir meg så mye glede, og som lyser opp hverdagen! Det er rein LYKKE! Hvordan skal jeg slutte å være meg selv, NAV?
Og med det lurer jeg også på; hva skal jeg gjøre når jeg ikke er på jobb, NAV? Etter at jeg fikk en fotball knallhardt i hodet og deretter over et år med kraftig hjernerystelse, har jeg mistet en stor del av lønnen min. Med den nye lønnen min får jeg ikke engang dekket de faste månedlige utgiftene mine, og det betyr at jeg ikke kan gjøre noe som koster penger; det vil si nesten alt her i Oslo! Men hjemme i min egen leilighet kan jeg heller ikke gjøre noe jeg liker, noen av interessene mine, for da blir jeg trukket i lønna som lærer på barneskolen hvor jeg jobber! Hva skal jeg gjøre på fritiden min, NAV?
Jeg roper ut over fjell og fjord, så kanskje denne teksten havner på selveste NAV-direktørens bord.
Dette blogginnlegget er en bønn om hjelp.
For det første trenger jeg økonomisk støtte for å dekke de personlige tapene som NAV påfører meg fordi jeg driver Undervisningsmetoder.
Hvis du vil gi støtte, er jeg veldig takknemlig! VIPPS 710 665.
For det andre trenger jeg gode, nytenkende idèer og tanker generelt om hvordan dette kan løses.
På en eller annen måte må jeg begynne å tjene penger på Undervisningsmetoder, så raskt som overhodet mulig. Situasjonen med NAV gjør rett og slett at jeg har en hverdag som jeg ikke kan leve med. Jeg kan ikke gjøre noen av fritidsinteressene mine lenger, uten at jeg blir trekt i den lille lønna jeg har igjen (66 %) for jobben som lærer på barneskolen. Helt absurd!!!
Jeg vet at jeg kunne løyet til NAV og oppgitt et sterkt redusert antall timer som jeg har brukt på Undervisningsmetoder. Men jeg orker ikke tanken på å måtte lyge hver dag, året rundt, for å få gjøre noe så latterlig hverdagslig som mine egne fritidsinteresser! Det er fritiden min, det er helgene mine, det er feriene mine! AAP kan vare i 3 år – det er reint deprimerende. Tenk at bare for å skrive denne saken, for å be om hjelp, taper jeg flere tusen kroner fra jobben min som lærer på barneskolen!
DET MÅ BARE FINNES EN LØSNING! Mange digitale løsninger koster mye penger, og det har jeg rett og slett ikke. Jeg fotograferer mye – hvordan kunne jeg brukt dette? Hvis jeg skulle solgt noen opplegg vil dette kreve både digitale løsninger og regnskapsfører. Jeg har kontaktet Innovasjon Norge, men der er det ingen pengestøtte å hente, fordi Undervisningsmetoder per definisjon blir sett på som etablert. Er det noen som kunne annonsert, enten i en fremsidesak eller inne på en temaside? Er det noen jeg kunne samarbeidet med? Drømmen er å jobbe både som lærer og med Undervisningsmetoder, men da må nettstedet utvikles til å bli en medlemsportal. Jeg er åpen for alle gode forslag, både løsninger på kort sikt og løsninger på lengre sikt!
Del gjerne saken videre! Tenk om det plutselig er noen som kan hjelpe – det hadde jeg satt umåtelig pris på. Jeg krysser fingrene og håper. Ta kontakt på e-mail: undervisningsmetode@gmail.com eller på TLF 40450207.
SÅ VAR DET LÆRINGSMATERIELLET! Denne gangen er det tiervenner som er tema, og inne på temasiden finner du mye nytt og fint! «La oss utforske tiervenner!» er en utforskingsoppgave der elevene ved hjelp av konkreter skal finne ut hvor mange ulike tallkombinasjoner som til sammen blir 10. Disse arbeidsarkene er laget i flere ulike variasjoner. Du får også tiervenn-spillet, plakat, hjerter med tiervenner, bamsekort, regnefortellinger på ulike nivå, butikklek, klypekort der elevene skal finne det ukjente tallet, bingo, domino og mange ulike aktiviteter, både ute og inne.
Følg Undervisningsmetoder på Instagram og på Facebook. På Instagram vil jeg åpne opp for spørsmål og tilbakemeldinger, og vise frem læringsmateriellet.
Direktelink:
Matematikk – Tiervenner
