NÅ ER DET JUL – IGJEN!

TORSDAG 28. OKTOBER:

Det er morgen. Skolegården fylles opp av barn og voksne, alle med lua trukket godt ned over ørene. Skoleklokka ringer, og jeg går til stedet der klassen min skal stille opp. Plutselig, som en meteoritt fra verdensrommet, kommer en fotball susende fra fotballbingen helt ut av det blå. Jeg skjønner med en gang at det er et uhell. Ballen treffer meg midt på høyre hodehalvdel. Knallhardt.

Det svartner, og jeg tar meg til hodet med begge armene. Jeg hører barnestemmer si: «Stakkars! Går det bra med deg?», uten at jeg klarer å se hvem det er. Jeg kjenner at jeg ikke klarer å stå, og tenker at jeg ikke kan segne om foran alle elevene. På utrolig vis klarer jeg å samle krefter nok til å gå til kontoret like ved siden av, så fort jeg kan, fremdeles med hendene mot hodet.

Jeg husker at jeg stavret meg opp trappene, og at idet jeg kom inn på kontoret ropte jeg: «Jeg fikk en fotball i hodet! Jeg klarer ikke stå …», også segna jeg om på gulvet. Smertene reiv i kroppen, og ble verre og verre for hvert eviglange sekund som snegla seg av gårde. Jeg lå på gulvet i stabilt sideleie, hørte helsesøster komme, og noen som ringte etter ambulanse. Tiden frem til ambulansen kom føltes som en evighet. Hvert utpust ble et smertebrøl. Skjedde dette? Eller var det bare en drøm, sånn som mange elevfortellinger ender?

Klokka 08:53 kom ambulansen. De måtte få meg ned trappene og opp på båren, noe som ikke var lett. Jeg kunne ikke bevege hodet og nakkepartiet, og hver minste bevegelse ble etterfulgt av intense smerter. Jeg hadde heller ingen bevegelse i armene og beina, kun tærne. «Vi må ta på deg en nakkekrage, og det kan være litt ubehagelig», sa ambulansemannen. Og det var det uten tvil, han visste hva han snakka om.

Jeg husker brølet kroppen min utstøtte idet ambulansefolkene løftet meg opp i stolen. Følelsen av å bli kvalt, fordi spyttet hadde samla seg opp i munnen. Jeg hadde så vondt at jeg ikke hadde krefter til å svelge. Også kvalmen. Plutselig, idet jeg ble løfta opp, kjente jeg at det var som om hodet ikke lenger hang fast i nakken. Hodet dingla, det samme gjorde armene og beina som jeg ikke hadde følelse eller bevegelse i. Jeg ble redd, og tenkte: «Nå – nå er livet mitt i deres hender. Det er ingen verdens ting jeg kan gjøre – bare holde ut.» Overkroppen ble festet med belter til stolen, og på utrolig vis fikk de lagt meg på en båre, inn i en heis, og trilla meg over humpene på asfalten og inn i ambulansen.

Det var en stor lettelse da lysene i taket blei slukka for å spare øynene mine. Jeg lå med lukkede øyelokk, men likevel kjente jeg at alt lys fikk øynene til å svi, og smertene til å herje vilt i kroppen min. Akkurat som et skikkelig uvær hjemme på Sunnmøre. Etter å ha lagt på det kalde, harde gulvet var det innmari deilig å bli lagt i en myk båreseng! Oh joy!

«Dere skulle hatt på dere hjelm, dere som jobber på skolen. Husk å si det!», sa den vennlige mannen som satt og passa på meg, med et smil om munnen. Deretter fortalte han rolig hva som kom til å skje når vi ankom legevakta. Jeg ville bli prioritert, sa han. Det var godt. Han hadde kontroll, og jeg følte meg trygg idet vi suste gjennom morgenrushet i hovedstaden.

Det neste øyeblikket jeg husker er da jeg ble undersøkt av legen. Han starta med å lyse foran øynene mine. «Klarer du å følge lyset med øynene?», spurte han. Det var naturligvis ikke så lett, siden jeg ikke klarte å åpne øyelokkene. «Kan du løfte opp venstre fot?», fulgte han opp. Jeg samla ALT jeg hadde av krefter i kroppen. «Prøv å løfte foten når vi kommer til 3», sa han. Jeg trakk pusten dypt. «Kom igjen! 1-2 …» Jeg kvidde meg sånn til 3 at tårene spratt. På 3 pusta jeg ut, idet jeg registrerte at kroppen utstøtte et høyt brøl av smerte og utmattelse. Et skikkelig løvebrøl, veldig ulikt meg. Foten løftet seg en liten centimeter over båren. «Flott!», utbrøt legen. «Kan du løfte høyre fot også?». Da var jeg så utmatta av det forrige løftet at tårene trilla i store strømmer. Jeg klarte ikke å løfte høyre fot, ikke engang en liten centimeter.

Bilde 1: Her er jeg på sykehuset, klar til å prøve å ta de første skrittene uten rullestol.
Bilde 2: Dagen etter jeg kommer hjem fra sykehuset får jeg blomsterlevering på døra, seint på kvelden. Det var fra elevene og foreldrene i klassen min.

CT-bildene av hodet var fine, noe som betydde at det var en kraftig hjernerystelse. Det var en lettelse, tross alt. Jeg ble innlagt på observasjonsposten på sykehuset, slik at jeg skulle samle krefter til å reise hjem. Det tok sin tid.

De to første ukene var et aldri så lite mareritt. Det var som om hodet var skvisa mellom to store mursteiner. Konstant. Det var bare å prøve å holde ut, dag for dag. Ligge og stirre i taket, og puste seg gjennom smertene med lange yoga-pust. Jeg knaska parasetter så bare det, men uten at det hjalp. Det hele ble bare verre. Både hodet, nakken, skuldrene og ryggen verket. Til slutt ble det helt uutholdelig, og dermed bar det tilbake igjen til legevakten. Jeg fikk skrevet ut sterkere smertestillende, med streng beskjed om å gå innom apoteket på vei hjem.

Da jeg kom inn på apoteket like ved, verka det verre i hele overkroppen, men jeg kunne ikke fatte og begripe hva jeg skulle der. Jeg vandra rundt og så på overskrifter som «Forkjølelse», «Intimpleie», «Sår og kompresjon», og var lettere forvirra. «Går det bra med deg?», spurte mannen som jobba der. Jeg måtte fortelle at jeg hadde hjernerystelse, og at jeg slet med hukommelsen og hadde helt glemt hva jeg skulle. Da jeg fortalte at jeg hadde veldig vondt, kom jeg på hva jeg skulle kjøpe. Smertestillende tabletter! Paragin forte og Voltaren, ifølge reseptene. Vi lo, og snill og hjelpsom som han var fulgte han meg bort til kassa og fortalte steg for steg hva jeg skulle gjøre. Selv om vi lo, var det også skremmende. Det var først da det gikk opp for meg hvor svekket korttidshukommelsen min var blitt.

TORSDAG 2. DESEMBER – 5 UKER SEINERE:

Nå er jeg heldigvis på bedringens vei!
Jeg klarer fremdeles lite, og strever med utmattelse, dårlig konsentrasjon, sviende øyne, kvalme og hodepine. Blant annet.
Hver dag trenger jeg mye hvile, og hvis jeg overanstrenger meg, sier kroppen tydelig ifra. En liten oppoverbakke kan være nok. Det er også merkelig å oppleve hvordan jeg må lære betydningen av flere vanlige ord og uttrykk på nytt. Det samme med fine opplevelser fra tiden før uhellet som har blitt helt borte fra hukommelsen. I går fikk jeg fortalt at jeg har vært på konsert med Frida Ånnevik; det hadde jeg glemt! Selv om konserten var en av de fineste jeg har vært på. Likevel er jeg bare enormt takknemlig – for dette har vært så mye verre! Vært lille fremskritt føles som en gave.

I dagens blogginnlegg deler jeg det jeg laget i sommerferien og frem til uhellet, til temaet jul. Jeg hadde planlagt å gjøre mye mer, men i år holdt det med å gjøre ferdig siste rest på det som allerede nesten var helt klart til publisering. Denne gangen får jeg ikke brukt det selv, og det er litt vemodig. Jeg savner ALT, og gleder meg så veldig til jeg blir så bra at jeg kan komme tilbake igjen. Foreløpig er det en vei å gå før jeg kommer så langt. Ved å dele håper jeg at alt dette læringsmateriellet kan være til nytte for mange andre, og det er en trøst. Det hadde vært for trist å bare ha det liggende på dataen, så mye arbeid (og arbeidsglede!) som det ligger bak.

Min store favoritt i år er julestien (naturstien, som du også kan velge å gjennomføre inne), som har fått navnet «Oppdrag kodeord«. Her skal elevene finne ut hva nissen sier, og det må de gjøre ved å finne en bokstav fra hvert av svarene på oppgavene. Her er det mye god lesetrening! «Oppdrag kodeord» er laget for at den skal kunne brukes som en inngangsport til å jobbe med jul i forhold til det tverrfaglige temaet BÆREKRAFTIG UTVIKLING. Videre følger diskusjoner i klasserommet, elevene får skrive sin egen bærekraftige ønskeliste, for deretter å lage (ikke kjøpe) julegaver som de skal gi bort selv, i god bærekraftig nisseånd.

Ellers kan jeg også anbefale hentediktaten med juleord, som du kan laste ned både på bokmål, nynorsk og engelsk. Den er også laga til uteskole, men den kan selvfølgelig også gjennomføres inne om det passer bedre. Du kan selv velge om du ønsker å gjennomføre den med 13 eller 26 ord. Ordkortene som hører til er fine å laminere, for de kan fint bruke videre i undervisningen også. Jeg skal ikke gå inn på alt av læringsmateriell til temaet, det blir rett og slett for mye. Jeg håper du finner noe du kan få bruk for! ❤️

Og selvfølgelig! TUSEN MILLIONER HJERTELIG TAKK for alle hyggelige hilsener jeg har fått! Både kort, blomster og meldinger! Det er rart hvor ensom man føler seg når man opplever noe sånt. Man går fra å ha en travel og innholdsrik hverdag til å ligge hjemme alene og stirre i taket, gjøre ingenting og bare holde ut med alle vondter. Dag etter dag. Det er en brå overgang. Da gjør det godt med hilsener, og til og med blomster på døra. Jeg ble veldig, veldig glad for hver eneste en. Takk for all omtanke i det som har vært noen over gjennomsnittet harde uker.

Heisann og hoppsan og fallerallera…. Nå har jeg skrevet det første blogginnlegget etter uhellet. Over flere dager, med mange og lange, gode pauser, men likevel! For en deilig følelse! Dette har jeg savna noe så innmari! Endelig – ENDELIG – går det fremover! Nå er det neste målet å bli så bra at jeg kan begynne å jobbe igjen, iallfall i det små.
Ønsker dere alle en riktig fin advent. Hold dere friske og nyt dagene sammen med elevene. Sender gode julehilsener i bøtter og fleng!

Alt læringsmateriell ligger ute til gratis nedlastning både på bokmål og nynorsk, noe også på engelsk. Det vil komme mer på engelsk etter hvert.

Tips gjerne en kollega du tror kan få bruk for det! ❤️

Legger ved noen bilder som viser «Oppdrag kodeord». Direktelinker finner du nederst i blogginnlegget.

Direktelinker:

🎄Høytider og markeringer: Jul

🎄Høytider og markeringer: Sankta Lucia

🎄Engelsk: Christmas

❤️VIPPS: 710 665

Legg igjen en kommentar